Sverige med
Hymer Grand Canyon S Xperience

Fra Köln kjørte Sergej og Vita med Grand Canyon S Xperience i retning Fehmarn – den perfekte overgangen mellom hverdagen og friheten i nord. Der tok de Scandlines-fergen til Rødby i Danmark. Overfarten tar rundt 45 minutter, koster omtrent 130 euro for en caravan, og går opptil 48 ganger daglig. Med den praktiske kombibilletten, som også inkluderer turen over Øresundsbroen til Sverige, sparer man ikke bare penger, men også den separate bomavgiften på broen.

Rundt midnatt nådde de den danske kysten. På de små landeveiene var det stille, og vinden bar med seg den salte duften fra havet. Sergej og Vita fant en avsides liggeplass ved en kyststrekning – bare bølgesuset og det fjerne lyset fra et fyr fulgte dem inn i natten.

Det var den perfekte starten på reisen deres: ingen hast, ingen plan – bare dem, camperen og stillheten.

Målet var ambisiøst: Sergej og Vita ville kjøre så langt nordover som tiden tillot. For høstfargene i nord kommer og går fort – noen ganger varer den «gyldne tiden» bare i få dager.

Jo lenger de kjørte, desto stillere ble det. Kilometer etter kilometer beveget de seg gjennom endeløse skoger, prikket av krystallklare innsjøer der himmelen speilet seg i vannflaten. Ofte kjørte de i timesvis uten å møte en eneste bil.

I Midtsverige oppdaget Sergej og Vita Enåsen-gruven, en innsjø blå som himmelen selv. Vannet skimrer nesten unaturlig intenst – et levn fra gamle gruvedager da det ble utvunnet malm her. Bade bør man derimot ikke, for vannet er belastet med tungmetaller. Likevel var stedet magisk.

De stod helt alene, omgitt av tett barskog, og da kvelden senket seg, la en nesten mystisk ro seg over innsjøen. Knistringen fra det lille leirbålet deres var den eneste lyden så langt øyet og øret rakk.

En ny dag der Sergej og Vita tilbrakte mye tid bak rattet. Men nå var målet nesten innen rekkevidde: Abisko. Allerede kjøreturen dit var en opplevelse – jo lenger nord de kom, desto sterkere glødet fargene. Fra Kiruna og videre lyste bjørkene i mettet gult, myrene glødet i oransje, og lyset ble mykere.

Da de ankom Abisko utpå ettermiddagen, stod sola lavt over fjellene. Det gyldne lyset la et nesten uvirkelig skjær over landskapet.

Her tok de fatt på sin første store fottur – til Rissajaure, en dypblå fjell­sjø. Stien førte dem over åpne vidder, omgitt av lave bjørker som raslet i vinden.

Det føles litt merkelig å starte reisen med det stedet som ligger aller lengst unna – og å vite at alt derfra bare går nærmere hjem igjen. Men Sergej og Vita valgte det nettopp fordi de ville ha de lange, krevende etappene unnagjort i begynnelsen, og selvfølgelig for å være sikre på å ikke gå glipp av de magiske høstfargene.

Så gikk turen videre fra Abisko til Nikkaluokta, hvor de tok en vandretur i retning Kebnekaise, Sveriges høyeste fjell. De hadde ikke planer om å gå helt til toppen – bare det å vandre gjennom de høstgule bjørkeskogene var magisk nok i seg selv.

På vei sørover fulgte Sergej og Vita igjen Inlandsvägen – denne gangen langsommere og mer til stede i øyeblikket. De neste dagene besto av akkurat det de hadde håpet på med denne reisen:

Stillhet, leirbål, natur.

Plassene de overnattet på lå ved avsides innsjøer, i skoger eller langs elvebredder. Ofte fant de piknikbord, bålplasser og til og med ferdig lagt ved – en nydelig, typisk svensk gest.

Etter besøket ved Njupeskär tok de det litt roligere. De påfølgende dagene handlet om det enkle ved å være på reisefot – uten store severdigheter og uten faste planer. De kjørte noen timer sørover, stoppet ved små elver inne i skogen, lette etter plasser hvor de kunne være helt for seg selv, og lot dagene få utvikle seg akkurat slik de ville.

Etter flere uker i villmarken kom Sergej og Vita endelig fram til Smögen, et lite fiskevær på vestkysten. Om sommeren et populært reisemål, men om høsten rolig og nesten vemodig vakkert.

De spaserte langs de lange trebryggene i havna, forbi de fargerike sjøbodene, og for første gang på lenge satte de seg på en restaurant. Fersk fisk, et glass hvitvin, sol i ansiktet – den perfekte avslutningen på en reise som hadde rørt dem dypt på en stille og varsom måte.

Neste morgen tok de fergen tilbake til Fehmarn – med en følelse av ro, takknemlighet og vissheten om at Sverige hadde forandret dem.

De kommer spesielt til å huske de koselige kveldene ved leirbålet. Leirbålskulturen i Sverige er helt unik - på mange fricampingplasser finner man ferdiglagte bålplasser, ofte til og med med ved som ligger klar. Bålet hører liksom med her, like naturlig som suset fra skogen eller klukkingen fra innsjøene. Etter en lang dag ute føltes lukten av røyk i hår og klær ikke skitten, men frigjørende. Det var duften av eventyr - en sånn lukt man helst skulle tatt med seg hjem.

For dem var september den perfekte tiden å besøke Sverige. Dagene er fortsatt lange nok, temperaturene milde, og myggen har stort sett takket for seg. Men mest av alt kler høsten landskapet i et varmt, gyllent lys som gjør hvert sted magisk. Og fordi høysesongen er over, deler man mange av disse plassene bare med seg selv og naturen.

Sverige overrasket Sergej og Vita - ikke med store, spektakulære øyeblikk, men med stille. Med en jevnhet som beroliger, og en enkelhet som gjør en lykkelig. Og kanskje var det nettopp den typen eventyr de hadde lett etter.